Prosjektet fortjener muligens en oppsummering, siden jeg jo har skrevet litt om det igangsatte arbeidet, og sagt i forrige post at det ikke fungerte helt.
Spørsmålet jeg stilte meg var: “kan Lærende nettverk fungere som et praksisfellesskap, og kan bloggverktøy bidra til å fremme læring og kunnskapsdeling i nettverket/fellesskapet?”
Jeg så nærmere de bakenforliggende intensjoner med å opprette Lærende nettverk, og ulike forståelser og definisjoner av nettverk, team og praksisfellesskaper. Et av problemene er mismatch i intensjon og praksis/oppfattelse. Lærende nettverk ble intensjonelt opprettet for at deltakerne skal dele erfaringer og kunnskap via dialog, og en viktig målsetting er at nettverkene på sikt skal være selvorganiserende. Dette passer godt med Wenger sine tanker om praksisfellesskap, og Anderson sine tanker om lærende nettverk. Hovedpoenget i disse teoriene er frivillig deltakelse basert på den enkeltes engasjement, og fellesskapets felles forståelse og praksis. I praksis fungerer likevel ikke Lærende nettverk som et praksisfellesskap, og heller ikke som et “lærende nettverk” (ifølge Anderson). Lærende nettverk (initiert av departementet) krever først og fremst at den enkelte skole søker om å få være med i nettverket. Det er også gjerne slik at den enkelte lærer blir forespurt av sin leder om å delta på vegne av skolen. Motivasjonen for å delta i nettverket blir således noe varierende. Den måten nettverket organiseres på i praksis har mer form av et team, enn et praksisfellesskap. I et team er det riktignok oppgaver den enkelte skal gjøre for å bli “ferdig”. Således faller deltakelsen her litt mellom to stoler, det er ikke helt frivillig, men heller ikke forstått som obligatorisk. Det er også mange av deltakerne som mener de ikke får tilstrekkelig med tid til å delta i dette nettverksarbeidet, og når de i tillegg oppfatter bidrag i et prosjekt som dette som ekstraarbeid, så ønsker de ikke å gjøre mer enn de strengt tatt blir pålagt. Jeg opprettet en blogg for nettverket, og satte igang et fasilitert opplegg (kalt e-tivities) for dem, med små innføringsoppgaver, for å oppmuntre og sette dem igang. Jeg hadde også en innføring med dem i forkant av prosjektet. Noen interessante “funn”:
- bloggverktøyet (wordpress) ble oppfattet som ønødvendig komplisert. Og selv om dette er et “ikt”-nettverk, så var det rimelig høy brukerterskel for en del. Til tross for dette så hadde bloggen på de to månedene den var “i drift” over 1700 besøk (wordpress ble valgt bl.a for statistikkmulighet). Det vitner jo om stor interesse, og jeg er litt nysgjerrig på hvilke grep som skulle til for at bloggingen ville ta av…
- manglende tid til nettverksarbeidet nevnes ofte av deltakerne, og det gjelder også manglende tid til spredning av nettverksarbeidet til den enkelte deltakers arbeidsplass (skole) og kolleger. Paradoksalt nok er det nettopp mulighetene som for eksempel en blogg gir, som kunne gjøre nettverksarbeidet for den enkelte både enklre og mer attraktivt. Blopggen er tilgjengelig for alle som ønsker å delta i den, og kan på en enkel måte spres til kolleger og andre interesserte. Faglige diskusjoner og erfaringsdeling (som også er departementets ønsker med nettverket) er glimrende måter å spre kunnskap og erfairng om ikt i skolen på, og muligheten for utvikling av ikt-kompetanse hos fler enn den enkelte deltaker er høyst tilstede.
Et felles problem for de fleste Lærende nettverkene er å få deltakerne til å interagere mellom de fysiske samlingene, uavhengig av hva slags plattform for interaksjon som benyttes. Slik jeg ser det er en av de største utfordringene å få en felles forståelse om hva nettverket skal være. Den felles forståelsen må munne ut i planmessig arbeid med deltakerskolene, som også betyr at deltakerskolene ved å bli med må være fullstendig klar over hva et slik nettverksarbeid innebærer.
Arkivert i: masterspesialet, nettverk | 1 Kommentar »